Menighetscupen/Fahrenheit 9/11
Ja, nå er jeg GODT hjemme fra menighetscupen. Beklager til alle dere som har ventet i spenning på hvordan det gikk. Vi vant altså vår gruppe, men røk ut av 1/16 finalen. Som typisk er, innefotball og 9-minutterskamper, handler ofte om et lag som fører, og et annet lag som kontrer inn et mål. Slik ble også denne kampen... Men det var sinnsykt kjekt å være med!
Og.. jeg oppnådde målet mitt..fikk et par scoringer..
Nå er jeg litt usikker, men håper at vi også kan stille med et lag i gospelcupen. Innefotball er utrolig gøy, og jeg har fått for vane å spille et par ganger i uka. Imorgen venter KRIK i ynglinghallen..
Ellers så jeg nylig Fahrenheit 9/11. Michael Moore er en spesiell personlighet. Når jeg møter svart/hvitt fremstillinger, eller vet at det ligger politiske agendaer bak, så blir jeg automatisk skeptisk. Derfor tar jeg verken Michael Moore's "bevis" eller fremstillinger for god fisk lenger. Men en ting er sikkert.. det gjør voldsomt inntrykk å se familier i Irak og USA miste familiemedlemmer. Og Michael Moore har nok på sett og vis rett i spørsmålet som kommer frem. "For hva da?" At Irak kom bli en uavhengig demokratisk nasjon er et godt mål i seg selv, men det er en komplisert situasjon. Det kan ikke være lett å sitte igjen, uten et barn, og ikke helt forstå til hvilken hensikt han eller hun gav sitt liv.
En annen ting som gjorde inntrykk var å se bildene fra de amerikanske troppene, under aksjon. Nå vet jo ikke vi hvor representativt det er, hva Michael Moore viser i sine dokumentarer. (Alle som har et livssyn har erfart hvordan media kan vri på sannheten). Men det er litt spesielt å se dem angripe mennesker som mest sannsynlig er sivile, musikken dundrende i bakrunnen. De var ikke helt friske. Kanskje det må bli litt slik når en blir utsatt for krigssituasjoner? I alle tilfeller... Fahrenheit 9/11 gjør inntrykk. Det er noen av mine bekymringer og irritasjoner jeg skammer meg over, etter å se hva andre mennesker opplever. Det er sunt!
