Å leva max

Hallo igjen!

Ja, jeg var så frisk her tidligere at jeg mente at Gud ønsket at vi skulle leve max. Det er greit nok det. Så spurte noen meg på comments, hva det vil si..Det er jammen et godt spørsmål. For hva vil det si?

Det hender jeg har mer eller mindre gjennomtenkte ting her på bloggen. Det er det som er herlig med blogg, egentlig. Jeg kan skrive på mine egne primisser, og gjerne om saker jeg har tenkt på. Jeg har nok tenkt på dette også, selvfølgelig, men... det blir allikevel litt på sparket..la oss se hva vi kan finne ut..

Først noe fra eget liv:

Når jeg var ca 10 år, så hørte jeg på en Elvis Presley kassett. Jeg skrev ned tekstene, slik at jeg kunne synge med. Jeg var ikke kristen, verken Gud eller Jesus var noe stort tema hjemme hos meg. Allikevel ba jeg en liten barnlig bønn til Gud. Jeg sa at hvis Han kunne hjelpe meg å bli rocke-stjerne, så skulle jeg love å huske på å nevne Han og gi Han all ære, når jeg stod på scenen. Det var en barnslig og egentlig absurd drøm, fordi verken jeg eller mine foreldre har en utpreget velutviklet musikalitet. Jeg var egentlig fotballspiller, jeg. Men nå tenkte jeg altså det kunne vært gøy å være rocke-stjerne. Hvem hadde egentlig ikke det, som 10-åring?

Det er litt morsomt, alle disse årene etterpå, at på sett og vis, så er det akkurat det jeg gjør. Ikke at jeg er rocke-stjerne og med påtatt maske gir Han all ære. Men jeg får drive med musikk, og se at noen ganger får det bety en forskjell i andre sine liv. Fordi det handler ikke om meg, men om at jeg prøver å gjøre Han tilgjengelig i musikken. Så jeg driver med musikk. Og jeg får lov å gi Han all ære. Men ikke med ordene mine. Men gjennom livet jeg prøver å leve. Jeg får lov å lede lovsang. DET ante jeg ikke hva var for noe engang, da jeg var 10 år. En barnlig drøm, som ble slipt over tid, og som ble oppfyllet. Jeg lever en drøm jeg har. Jeg lever max.

Jeg tenker at disse to "temaene" peker på hverandre. Altså.. Leve livet max <--> Leve i fellesskap med Gud.

Tenk over det. Vi har en allmektige Gud, som har skapt alt. Han har all makt i sin hånd, Han er god, alt du ser rundt deg, er designet av Ham. Så har du og jeg mulighet til å erfare Han, som en venn. Vi kan ha forventning til at Han vil være der, se oss i de små tingene, gi oss råd og veiledning uansett hvordan livet ser ut. Og der hvor vi ikke strekker til, der løfter Han oss opp, og bærer oss gjennom. Det kaller jeg å leve max! Å få være venn med den allmektige! Det sier seg selv at det kan bli digg, hvis vi aksepterer det som en sannhet. David ber i Bibelen Gud flere ganger om å gi fiendene hans "pryl"... Det er litt kult da. Han er en venn av Gud. Så er det ikke alltid Gud ser ting helt likt som oss, Han vet bedre, og takk for det. MEN, vi kan lære noe av hvordan David forholdt seg til sin venn ,- Gud.

Gud så meg komme. Før tidenes morgen. Jeg er ingen tilfeldighet. Før jeg var et tema mellom mor og far. Han så meg komme. Han hadde behag i meg, glede i meg, fordi..hvorfor skulle Han ellers skape meg? Hvorfor skulle Han ønske å leve i fellesskap med meg, hvorfor skulle Han ønske å dø for meg, hvis ikke Han hadde drømmer om mitt liv og min tilværelse? Gud har en evighet i vente for meg. Det blir fantastisk. Men samtidig er det denne tiden jeg har på jorda, hvor jeg kan være en bærer av velsignelse for de rundt meg. Her på jorda kan jeg bidra til en evig forandring. Akkurat det er ikke så lett å bidra med når en ER i evigheten. Gud er kjærlighet, kilden til alt godt. Og derfor henter jeg også alt godt, når jeg er med og hos Han. Så for ingenting er det gitt meg, og for ingenting kan jeg gi det videre.

Jeg ser også at å ha tro (les tillit) til Gud, gir meg retning i livet, og derfor opplever jeg også at livet får mer innhold og sammenheng. Jeg går fra et sted til et annet. Ikke frem og tilbake. Jeg har tillit til Han, fremfor mine egne tanker og følelser. Fordi jeg vet av erfaring at mine følelser ikke nødvendigvis fører noe sted, de bare varierer og forandrer seg. Gud gjør meg stabil.

Den frie viljen. Dette er utrolig viktig for Gud. At vi har den frie viljen. Uten den frie viljen, kan man ikke kalle noe kjærlighet. For kjærligheten har sitt utspring i hva jeg vil, ønsker og gir av meg seg til. Uten den frie viljen, kunne jeg verken elsket andre mennesker eller Gud. Hvilken kjærlighet er det vel at noen programmessig elsker? Gud gir oss altså MASSE rom. Til å ta egne valg, til å tenke selv, til å føle selv.

Så med andre ord, det er bare å leve. Leve for alt livet er verdt! Og mens jeg lever så hjerte smeller avgårde, Har jeg Gud som veileder. Gode odds.

Thomster

Bursdag!

Javel!

Idag blir jeg faktisk 25 år. Og til tross for at "alle" har et behov for å kalle meg et kvart århundre, så føles det ikke så alt for anderledes allikevel. Det har jeg lyst å takke noen av mine eldgamle kompiser for... De er mye større eksempler på fjortiser, enn mange de fleste av ungdommene i Puls.. Så takk for at pga dere vil jeg nok antageligvis alltid forbli ung til sinns... Dessuten er du ikke eldre enn dama du har, og det er jeg veldig godt fornøyd med!

Lørdagskvelden i går må sies å være storartet! Litt døllt, med Tyskland-Latvia.. selv om jeg må sies å være fornøyd med resultatet. Men slik som kampen utviklet seg skulle helst Latvia hatt tre straffespark. Pinglete dømming! Men Tsjekkia-Nederland tok jo helt av..FOR en kamp! Til og med Lars ble litt mer begeistret for fotball igår! Så tok vi et lite vorspiel på bursdagen min igår... Jeg ble servert mat, fikk styre fjernkontrollen til TV og fikk lov å vaske opp (!!??) ...Kjempekveld!

Nå straks..skal jeg hente min vakre kjæreste på flyplassen. Det blir fint. Faktisk skal jeg være litt ekstra tidlig ute tenker jeg. De har nemlig god soft-is på flyplassen! Jeg fikk forøvrig en melding fra Gunni i Tyskland (ok, jeg fikk egentlig mange), og jeg må si.. Jenter liker å bidra til at du blir litt bekynmret for dem! I én om samme sms ble jeg informert om at;

1. Hun hadde pierca nytt hull i øre. For 12 kroner!
2. Hun skulle på tysk techno
3. Hun var litt skeptisk med tanke på transport, for de var ikke så harde på "dont't drink and drive"- prinsippet...

Så jeg er litt spent på hva som møter meg på flyplassen. At hun har infeksjon i øre, tar jeg som selvfølgelig. Gunni er verdt å stole på, men det samme vet jeg ikke om jeg kan si om tyskere på rave party. Og... alkohol og transport, sier også seg selv.. Så alt i alt, håper jeg bare hun kommer hjem igjen!

10-4-Out

Thomster

Spørr Thomas om hva du vil!

Nei, dette er på ingen måte et forsøk på å illustrere alt jeg kan på. Da er nok sannheten at jeg heller hadde illustrert alt jeg IKKE kan. Men jeg har lurt litt på dette..og det høres litt gøy ut...Samtidig som det kan gå skikkelig gale :)

Men jeg har lyst å gi dere en sjans til å spørre meg om akkurat hva dere vil (ser helst at det har en link til meg, dette er ikke en "skyt-en-teolog" greie, for det er jeg ikke), ved navn eller anonymt.

Trykk på comments...og legg inn et spørsmål..så skal jeg svare :) Kanskje...

Thomas.

EM...

Som fotballinteressert er det vel viktig at også jeg kommenterer det pågående EM.
Du vet...Å se på fotball EM er på mange måter som det å tilbe og lovsynge...Eh..neida! Skal spare det pratet til neste post!

Jeg vet ikke om dere har merket at norske aviser (spesielt tabloid-avisene, det er faktisk det de er!) har tatt veldig side med svenskene. Det er kanskje naturlig vil dere si. Ja, men satt opp mot Danmark. Det er mye mer Sverige-stoff enn Danmark stoff! Personlig er jeg faktisk mer imponert hvordan Danmark utspilte Italia, enn svenskene spill i kampen mot Bulgaria. Det var utrolig gøy å se danskene og måten ballen gikk i lengde-retningen hele veien, og måten vingene deres hele veien tok initiativ i bakrommet.
Men før EM startet, så sa i og for seg selv avisene hvorfor de holdt mer med svenskene. Jo, en danske (enten i form av en spiller/trener/journalist) kalte nordmenn for "fjellaper" i forbinnelse med en kamp mot Norge. DERFOR skal alle nordmenn holde med Sverige fremfor Danmark i dette EM! Jeg syns det er barnslig gøy!

Vi var vel over 400 år i union med Danmark (frem til Parlamentarismen i 1884) og var helt avhengige av det. Danmark var gode mot oss, vi hadde det slett ikke så verst i union med Danmark, selv om øvrigheten i stor grad bestod av dansker og dansk språk og litteratur. Da var det anderledes i union med Sverige! Vi ble gitt som en "gave" som følge av at vi var på den tapende side i Napoleonskrigene, og ble nå politisk underlagt Sverige. DET likte vi desto værre! Heldigvis ble vi selvstendige i 1905.. Men hva betyr vel all denne historien, når noen har kalt oss "Fjellaper"? Heia Sverige! og ikke minst...Heia NORGE!!!

Ellers ser jeg Totti er utestengt i tre kamper! Takk Gud for det! At du faktisk klarer å prestere å spytte noen i tryne flere ganger, taler sin egen sak. Ellers hadde han er skikkelig grise-takling, hvor han visste AKKURAT hva han gjorde! Det er godt disiplinærkomiteen setter ned foten for slik "sportslighet"...

Til neste gang! :)

Thomas

Who's your daddy?

Jeg leste her på internett et sted, om en fyr så var veldig tydelig på at meninger var noe vi måtte kunne stå for selv, og så drite i hva andre tenkte. Det er viktig å ta ansvar for sine handlinger, og derfor må JEG også vite HVORFOR jeg står for hva jeg står for, og ikke la andre få forme mine meninger.

Jeg opplever utsagn som dette skumle. Skumle fordi de er halve sannheter. Det er ofte så godt og se å lett å forholde seg til 100% sannheter, det er enklere. Men så ofte handler livet om en balanse, og at en sak har ofte opptil flere sider. Jeg har lært at BALANSE er et av de viktigste ordene i livet.

Hva er så mitt problem med dette utsagnet? Det er ganske sant at vi må kunne stå for egne meninger og ta ansvar for våre valg og vårt eget liv. Det er riktig. Samtidig er dette utsagnet også en prøvelse til vår tro (les TILLIT) til Gud, som far.

Livet mitt (les mitt tidligere innlegg, "Valget vi ikke tar"), har vist at når jeg stoler på Gud, fremfor meg selv, så har det medført en prøvelse og så en velsignelse. Jeg kan ha en annen mening enn Gud, eller være usikker..men allikevel velger jeg å stole på at Gud vet best. Det er er kilden til SÅ masse godt, jeg idag får nyte godt av! Et eksempel er kjæresten min Gunnveig. Jeg kunne for lenge siden ha gitt etter for presset eller behovet for å ha en kjæreste.. Men jeg unnet meg selv det beste, og etterhvert (5 år!!!), så fikk jeg det beste! Dette er et resultat av å stole på Gud, fremfor meg selv.

Jesus er min beste venn. Jeg kan stole på Han. I alt har Han vært der, og alltid har Hans råd, resultert i noe positivt, i motsetning til om jeg skulle fulgt mine egne tanker, følelser og råd. Derfor bryr jeg meg om hva Jesus mener. Derfor bryr jeg meg også om hva andre mennesker som har Jesus til bestevenn, mener. Men altså først ,- Jesus. Det er riktig at mange av oss er flinke til å tenke alt for mye hva alle andre mener. Men jeg er ikke så sikker på at problemet er hva andre mener, men problemet er at vi gjør hva andre mener, til et spørsmål om andre liker oss eller ikke, om vi er akseptert. Det hender jeg er uenig med de fleste rundt meg, og synes valgene de tar er gale. Det betyr ikke at jeg fordømmer dem og ikke aksepterer eller støtter dem. Men jeg bryr meg ihvertfall.

Det er saker hvor jeg blir utfordret på å stole mer på Gud, enn meg selv. Jeg liker det. Det betyr at Gud er klar for å velsigne meg. Dette har f.eks. gjeldt sex før ekteskapet og alkohol. Når jeg har valgt å stole på Gud, har jeg også i ettertid sett at det var best, og også lært hvorfor det er slik. Da er det lettere å vite hvorfor man står for valget. Men tro (les tillit) er et viktig begrep for Gud. Derfor skal jeg få slippe å ha ALLE svar selv, jeg skal slippe å stå HELT alene, jeg skal slippe å ta ansvar for mitt eget liv HELT ALENE UTEN GUD og jeg SKAL la andre få bety noe for meg.

Thomas

Ta Thomas-testen

Nå kan dere se hvor godt dere kjenner meg...og hvis ikke...kan dere kanskje lære noe nytt... Trykk på linken under..Lykke til :)

Take my Quiz on QuizYourFriends.com!

Skjærgårds ...

Ja, Skjærgårds Music & Mission nærmer seg nå, det kommer raskere enn dere aner.
Som noen av dere kanskje vet, så skal Impuls bandene lede lovsang i Fjellkirken i år. På mange måter går startskuddet for noen av oss idag. Bandet mitt skal øve i helga, Christian sitt team skal øve i begynnelsen av neste uke. Selv har jeg aldri vært på Skjærgårds og har sånn sett ingen forventninger. På en annen side så kjenner jeg på forventninger. Det er veldig spennende for oss å skulle være del av lovprisningen og tilbedelsen som foregår over nesten en hel uke, det gir oss andre muligheter og forutsetninger enn hvis vi snakker en kveld eller en helg.

Nok om det. Når jeg tenker på Skjærgårds, så har jeg tenkt mye på en ting. Jeg har sett tilbake på Impuls Trondheim... Trondheim var på ingen måte lik i størrelse og ramme som den i Stavanger. Også opplevelsene av de to Impulsene var forskjellig, men like store. Impuls Trondheim gjorde noe med oss,det var helt spesielt, fordi folk grep det. Folk engasjerte seg i Guds ord, de ville gå i Hans vilje, og deltok i det som skjedde. Men ikke minst,- jeg kjente hele helga på en enorm velsignelse over å kunne reise til Trondheim som et team. Da snakker jeg ikke om lovsangsteamene...Jeg snakker om den gruppa på godt og vel 60 stykk, som reiste for å velsigne Midt-Norge. Jeg vet at jeg prater for oss alle i banda, når vi ser om selv som del av hele gjengen som drar ned, og ikke bandene.

Jeg håper på dette til Skjærgårds også. At vi i og rundt Puls-miljøet (og Saron??) kan dra til Skjærgårds Music & Mission og bare velsigne festivalen. Å være gode nyheter, ikke bare prate om det. Jeg vet jeg taler for oss alle som står på scenen, at vi ønsker og trenger å se på oss selv om én lenke i en lenke-kjede på 60+++++, fremfor et band som leder lovsang. Det er en enorm trygghet og stolthet som bærer oss frem, når vi vet at vi er del av et fellesskap og en familie, og ikke bare der for å spille noe musikk.
Derfor vil jeg bare oppmuntre flest mulig av dere til å bli med oss. Jeg vet at Nils, Atle og Kjetil planlegger å dra...hør om dere kan arrangere noe sammen med dem! Vi trenger dere, for enhver person som drar til Skjærgårds, er med å løfte opp Jesu navn, og det er noe vi alle gjør sammen. Det finnes én tilskuer under lovsangen. Bli med!

Pappa..

Kan eg spørr deg om alt, Gud?
Koffor må dårr alltid ver någe drid?
Kan eg spørr koffor eg e sliden, ka eg ska sei ja te og ka eg ska sei nei te?
Koffor hørre ikkje menneskene på deg?
Koffor hørre de ikkje at de e verdifulle, at du vil det besta?
Koffor gir de opp, når du seie at du ska ver dårr?
Koffor lar de seg sjøl ver dørmatter? Tro de ikkje kan någe, og atpåte straffe seg sjøl?
Koffor seie du ikkje någe te di?

Pappa, eg e takknemlige for å ver her. At sjøl om eg kjenne på mye drid, så takk for at eg får leva livet. Eg vil hellår erfare mye godt, og mye vondt, enn å ikkje erfare någen ting. Takk for at du gjer meg den muligheden! Eg e takknemligge for at eg e her.

Og Du har rett ,- eg ser at mange av svarene mine ligge i spørsmålene. Eg ser at kilden te det som e vondt, ikkje komme fra deg. Eg ser at eg og mange andre velge deg vekk, og det e den prisen me betale. Sorry. Eg vil at du ska regjera i dette livet. Ikkje fysst og fremst forde at eg vil ha det beste, det óg, men forde at di rondt meg og ska få det besta.

Eg vett at du ikkje trenge å bli sett, for å elska meg. Du bare elske meg. Men vit dette. Eg ser Deg! Du e goe mot meg, i alt som eg vett og alt som eg ikkje vett du har gitt meg. Du ska vida at eg ser måden du elske meg på! Og det e forskjellen, grunnen te at det e verdt å leve. Å få erfara det Du gir meg, te tross for alt som e vondt.

Amen

Det gjør vondt..

Det har vært tungt i det siste...
Jeg har hatt fire eksamen på to uker nå, og har kjent (som mange av dere andre) presset på å prestere. Ikke nødvendigvis for andre, men for meg selv. Igår var jeg ferdig, den siste bøylen var norsk muntlig, og det gikk bra. Det blir vakum når det er over...

Tenkte jeg skulle feire med å kjøpe meg et godt måltid på Peders og leie en film. Det ble filmen "Thirteen", noe jeg er litt usikker på om var et godt valg. Det var en bra film, den gjorde inntrykk på meg. Filmen handlet om et par jenter som gikk i feil miljø, og som var i familiesituasjoner som ikke var så ok. Jeg ble veldig frustrert.

Veldig frustert fordi jeg vet at slik skjer. Og de "svarene" som filmen gir er ok, men allikevel så vet jeg at virkeligheten har lignende historier, hvor disse "svarene" ikke er relevante. Vi trenger nærhet og forbilder. Hva når forbildene og nærheten er tilstede? ..men mennesker allikevel finner ut at de ikke vil ha disse forbildene eller den nærheten?? De avviser mennesker rundt seg, nekter å ta inn over seg hva de vet er rett.

Den siste tiden har jeg kjent på presset fra en del av disse tingene ,fra flere hold samtidig. Jeg vil så gjerne, gi alt jeg har, hjelpe andre opp. Hos noen blir jeg rett og slett møtt med forakt, tingene jeg gjør blir vridd og misforstått, jeg blir stemplet som en drittsekk. Det krever mye å allikevel handle i kjærlighet og å fortsette å bry seg. Andre ganger så føler jeg at jeg når gjennom, bare for å oppleve senere at det må ha gått rett inn det ene øret, og ut det andre.

De situasjonene som omringer meg og som jeg kjenner på er veldig forskjellige. Men jeg sitter igjen med noen felles spørsmål. Hvorfor har vi alltid et behov for en synder? En drittsekk? Hvorfor må vi alltid tenke slik at enten er vi uverdige og dumme, eller så er andre det? Den menneskelige psyken er vanskelig å forstå. Vi vet ofte svarene og hva vi egentlig vil ha, men vi vender dem ryggen og går andre veien, mens vi glefser etter hånda som bryr seg.

Vi er mange... som vil ha nærhet, men er redde for å bli avvist. Da er det så lett å heller gå i angrep på andre, enn å la seg selv være "taperen". Men "taperen" er den personen som velger å leve på en slik tankegang. Fordi dem som aldri tørr å vise svakhet og sette seg selv i en posisjon hvor andre virkelig kan avvise og svikte deg, får heller ikke oppleve det motsatte. At på tross av svakhet og utilstrekkelighet,- så velger noen å bli der. Men vi røver oss selv fra å erfare det. Det gjør for vondt å bli avvist.

Friheten ligger ikke i uavhengigheten. Vi får ikke fred av å melde oss ut, gjøre oss til bedre mennesker enn andre, eller dårligere mennesker enn andre. Vi får ikke fred av å gjemme oss bak pc og mobil, og tro at det skal gi oss nærhet. Det kan gi oss nye og spennende bekjentskap, ja. Men aldri nærhet.

SLUTT Å LA LIVET STYRE DEG, OG STYR LIVET! Det finnes et sted, hvor det ikke trenger å være vinnere eller tapere. Men hvor jeg og du kan være svake, slitne og frustrerte og allikevel oppleve at noen vil være der for oss. Så hvorfor gjemmer du deg bak der?

Til slutt har jeg bare lyst å si,- Jeg har lært en ting, på den tunge måten. Vi kan ikke leve livene for andre. Vi kan ikke ordne opp, og tro at andre har kommet videre med det. Tvert imot har vi gjort dem en bjørnetjeneste og noe respektløst. Vi hjelper ikke andre med å gjøre dem avhengige av oss! Det er utfordrende å tenke, at jeg gjør mitt beste å må være fornøyd med det. For frustrasjonen er der, når andre overser min omsorg (som selvfølgelig ikke er perfekt, men mitt beste forsøk) og heller går til angrep eller bare simpelthen nekter å lytte på erfaringene mine, og heller bare går på tryne igjen. Det gjør vondt...

Trommer

Dagens andre!

Jeg tror jeg kan klare hva som helst! Rettere sagt; jeg tror jeg kan klare alt det mulige, Gud kan sørge for det umulige. Flere av dere har vist en usmakelig forakt og liten tro på mine trommis ferdigheter. Vel, jeg kommer dit! Jeg er kanskje ikke noe jazz-trommis enda, men er ihvertfall på vei oppover, bare se her!! :o))

Tro

Det har vært mye prat om tro rundt i kretsene i den siste tid. Jeg vet ikke om det er så riktig i dette tilfellet å si at "tro" er et misbrukt ord, så mye som det kan komme til syne hvor begrenset norsk kan være noen ganger...

Tro blir så ofte en følelse vi har i magen, eller en intellektuell tanke vi har kommet frem til. Jeg ønsker at min tro, skal være en tillit jeg har i hjerte, selv når følelsene strutter imot og hodet ikke forstår. Hvorfor?

Det er nok mange svar på det, og mangle vinklinger jeg kan velge. Det er ihvertfall noe med at jeg vil at livet mitt skal ha en retning. Vi møter alle ganger og situasjoner hvor livet spørr etter vår tro. Ikke hvilken religion vi støtter, men troen vi har i hjerte. Jeg ser nok, når jeg ser tilbake på livet mitt, at de gangene jeg har fulgt følelsene eller hodet mitt, så har livet mer styrt meg, enn jeg har styrt livet. Den troen og tillit jeg har dypt i hjerte mitt, som jeg overlater livet mitt til, gir også livet mitt en stabil retning. Det vil jeg aldri gi bort! Livet er for å leves maks!

En annen ting er at jeg synes det er noe usedvanlig vakkert med tro. Som sagt, møter vi alle situasjoner hvor vi ser vi ikke strekker til, eller vi føler oss maktesløse. Da kjenner vi på et behov for å holde fast til noe ,- enten pengene våre, intellektet vårt, vennene våre eller oss selv, til tross for at vi SER at vi er begrensede. Det gjør vondt å miste kontrollen, samtidig er det en fantastisk opplevelse å kjenne at noen er der for oss, når vi snubler, driter oss ut og noen har all grunn i verden til å avvise oss. Du kan kanskje tenke at dette fort blir litt for emosjonelt vås... Men vi kan ikke løpe fra behovene våre,- de er der. Og av en hensikt, tenker jeg. Jeg er uansett glad at jeg tørr å ha tro. Ha tro til at når jeg svikter, så er det fremdeles noen som vil stå fast med meg. Jeg kan velge å beholde kontrollen, men da mister jeg også muligheten til å erfare akkurat det ,- at troen på noe fast, trygt og kjærlig vil være der.

Thomas

Blogg, blogg

Hallo, alle sammen!

Ja.. Denne gang skal jeg prøve å unngå å skrive en tale til dere. Idag vil jeg egentlig bare si at dette med blogging viser seg å være ganske allright! I utgangspunktet så er ikke jeg så veldig tilhenger av å gjemme livet sitt bak en monitor, slik at vi kan i stor grad påta oss den masken vi vil at folk skal se, men på samme tid...Så trenger det ikke være sånn heller. For det første kan vi bloggere være ærlige på livet og for det andre... så trenger vi ikke la blogginga erstatte et fysisk vennenettverk..Så sånn er det.

Idag har jeg bare lyst å sette litt ord på noe som betyr, og stadig betyr mer for meg. "Gunnveig" heter det. For dere som vil se hva ei "Gunnveig er" kan dere se på bilde, helt til venstre, her!


Angående jenter og sånn; Jeg har våget å unne meg det beste. Ha en forventning om at hun jeg en dag skal bli sammen med, skal jeg også få lov å være forelsket i. Jeg vet at kjærligheten ikke er en følelse, men et valg. Jeg vet at et forhold kan ikke baseres i lengden på looks, forelskelse eller andre ytre ting. Men et forhold baseres på vennskap, kommunikasjon, tillit, respekt og en delt og definert overgivelse. Gunnveig og jeg deler masse, men først og fremst Jesus. Jeg skal være litt fløtepus (og ærlig!!) med dere; Det å bli sammen med Gunnveig var en rar opplevelse. For det første var det fem år siden sist (!!). For det andre satt jeg med en veldig opplevelse av å sitte tomhendt i møte med å bli sammen med ei så fantastisk jente. Gunnveig er en så stor velsignelse, at det er jammen ikke noe jeg har gjort meg fortjent til. Den opplevelsen unner jeg dere alle, så derfor er mitt råd ,- unn deg det beste! Ikke finn en kjæreste, for å finne en kjæreste! Men finn noen å dele troen med (Jesus fortjener førsteplassen i livene våre, ikke bli sammen med noen som ikke tror på det viktigste i livet ditt!) , og et vennskap som du ser kan vare!

Thomas

Frihet for fanger..

Se for deg den mest konservative menigheten du kan tenke deg. Lederne er få, de er skriftslærde, men åndelig, religiøst og menneskelig stolte. Her hører ikke synd hjemme! Du vet at dette ikke er stedet for å ta opp din tvil, din følelse av utilstrekkelighet for Gud eller dine mangler og feil. Ikke et ord som smaker gudeløshet er velkommen her! Lederne bærer seg selv som umenneskelige skikkelser, programmert og gjennomført, og de liker at menigheten ser på dem og tenker at disse har virkelig fått det til. Menneskene som tilhører menigheten prøver etter beste evne å leve etter denne standarden som lederne tilsynelatende setter, og hver enkelt vet med seg selv at de bærer åndelige "Jeg-fikser-dette-masker", og tror at de er helt alene om det. Enhver antydning til synd, uten å hengi seg i fullstendig anger og skam for Gud og for menigheten, møtes med forakt og uthenging.

Plutselig reiser en ung mann seg. Han er herfra, har vokst opp her. Han er respektert, han har holdt lovene og er ansett som en mann av Gud. De lærde lar han komme frem, han er et trygt emne. "Han vet nok hva som er Guds verdig ord", tenker de.

Han åpner boka og sier;

Gud bor i meg, Han er nær
Jeg har en fantastisk nyhet til dere!
Gud sier at han vil sette folk fri, ta skylden deres på seg
Blinde skal få se, hvis de vil.
Gud annonserer at alle går fri!

Han slår sammen boka, bang!, gir den til møtelederen og setter seg.
Møtelederen og lederne ser forvirret på hverandre, før de bryter ut i harnisk. De jager han bort, dette hører ikke noe sted hjemme!

Desverre opplever mange det slik idag. Om ikke direkte som jeg fortalte her, så opplever de at samfunn, menighet, til og med Gud stiller høye krav til dem, krav som er umulige å stille opp mot i lengden. Vi er alle mye mer fanger enn vi liker å tenke eller enn vi forstår. Men så er vi også mye mer fri, enn vi tørr å akseptere selv. Da er det godt at vi tilhører Jesus, og erfarer frihet i Han. Ikke frihet som i uavhengighet. Men frihet. At JEG er ok. Jeg er tilgitt, akseptert og elsket. Mannen fra denne litt moderniserte historien er Jesus.

Historien kan du lese i Bibelen, fra Lukas 4:14-30
Jeg siterer fra vers 14 til 20.

"Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen som han pleide. Da han reiste seg for å lese av Skriften, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant det stedet der det står skrevet:

Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et gledesbudskap for fattige
Han har sendt meg
for å kunngjøre
at fanger skal få frihet
og blinde skal få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år
fra Herren.

Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til tjeneren og satte seg.."

Vi hører egentlig alle hjemme i fengsel, men kausjonen er betalt, og mer enn det; dørene er sprengt i filler, vi er fri. Vi er kalt tilbake til cellene hvor de andre fangene er, fortelle dem at dørene er sprengt, at det er bare å la alt ligger igjen og løpe ut i frihet. Et nådens år fra Gud!

Thomas.