Valget vi ikke tar....
Det er den tiden av året hvor mange av oss må ta valg. En del har allerede tatt valg og ser fram mot høsten, andre ikke. Uansett så er det mange av oss som ikke opplever disse valgene så opplagte og enkle å ta...
Når jeg selv var 15 år, var jeg nødt å ta et viktig valg ,- studieretningen min. Jeg haddde 13 valg. Men det er ikke så enkelt for en ordinær 15 åring å vite hvilken retning livet skal skyte, jeg kunne bare ta mitt valg ut ifra hva jeg opplevde var viktig ,- for meg ble svaret et yrke som kunne gi meg lønn, et yrke som det var behov for og helst noe jeg kunne interessere meg litt for. Av forskjellige årsaker så var behovet for trygghet det som la føringer for hvordan jeg tenkte ,- Jeg var ikke så kravstor, bare hva jeg hadde kunne stå fast og være sikkert.
Jeg skal ikke gjøre denne historien for lang.. Jeg valgte å gå GK Mekanisk og senere VK1 Kjøretøy. Når disse årene var unnagjort, så gikk jeg to år i lære, før jeg fikk fagbrevet som bilskadereperatør. Etterhvert så begynte jeg å gå tom. Det å spandere 8 timer daglig på noe som en egentlig ikke har så veldig lidenskap for, var ikke noe særlig. Dagene gikk stort sett til å gjøre unna arbeidsdagen, finne på noe som kunne holde meg i aktivitet om kvelden og så..endelig helg! Endelig kunne jeg la alt gå, rett og slett bare drikke meg bort fra bekymringer og meningsløsthet, og gjøre ting som jeg syntes var gøy i øyeblikket. Jeg trivdes ikke med livet mitt.
Jeg valgte å ta et standpunkt som kristen den 21.april 1999. Dette standpunktet har vært viktigere og mer utslagsgivende enn noe annet valg jeg har tatt. Jeg erfarte en Gud som stod fast, uansett om alt annet falt sammen. Jeg fikk bli venner med mennesker som delte livet sitt med meg, både de gode og de dårlige. Sakte meg sikkert begynte hjertet mitt igjen å pumpe, for det hadde igjen funnet noe verdig å pumpe for. Jeg fikk lov å se at jeg kunne bety noe for andre mennesker, være en forskjell i mange sitt liv. En brann var sådd.
Det er ikke alltid så lett for oss å vite hvem vi er eller hva vi brenner for. Det er ikke alltid så lett å vite hva som ligger foran i tid eller hvilke valg vi skal ta. Men det finnes noe ingen av oss kan flykte fra ,- det faktum at vi er tilbedere.
I vår norske kultur så liker vi ikke så godt ord som tilbedelse. Det smaker avmakt, svakt og ydmykende. Men tilbedelse handler egentlig om hva vi gir makt i livene våre. Og hvis du er ærlig med deg selv, så skal du være passe arrogant for å påstå at du ikke gir noen ting makt i livet ditt, ikke engang deg selv! Hva er det da som gjør deg levende og utviklende?
Når det har vært pratet om tilbedelse i kristne kretser de siste årene, har det vært pratet mye om at tilbedelse er en livsstil. Er den det? Jeg skal være med på at tilbedelse handler om hvordan vi lever livene våre, ja, men det er ikke noe vi kan velge bort. Det er ikke sånn at plutselig er ikke tilbedelse en livsstil i livet mitt lenger. ALLTID tilber jeg noe. Men hva?
Når jeg ser tilbake på livet mitt, så vet jeg av erfaring at jeg ikke er i stand til å velge mitt eget yrke engang. Jeg er ikke i stand til å forutse alltid hva som er bra for meg. Noen ganger ja, men mange ganger ikke, spesielt når det kommer til viktige valg. Det var først når jeg tok en standpunkt som kristen, ble seriøs med hvem jeg fulgte, hvem og hva jeg gav makt i livet mitt, at livet plutselig begynte å ta en retning som var bra for meg.
Vi er fra tidenes morgen skapt for å tilbe og ære Gud. Vi kan flykte fra å tilbe og ære han, ja, men da ender vi bare opp med å tilbe noe annet ,- som penger, meg selv eller Kjartan Salvesen. Det er når jeg bestemmer meg for å være en tilbeder av Jesus, jeg finner mitt rette element. Sikkert en provoserende påstand i vårt samfunn, men det skal jeg leve med. Så vet vi at Gud har et sted for oss alle, at vi er unike og at vårt kall er unikt.
Tilbe pengene dine. Tilbe idolet ditt. Tilbe deg selv. Eller tilbe Han som har skapt deg. Men ikke tro at du kan flykte fra å være en tilbeder, det gjør deg bare dum, og fører til at livet styrer deg og ikke du livet.
Jeg for min del, holder fast på Jesus. Han har vært trofast og vært god mot meg. Og jeg står idag, takknemlig for å leve, og i å ha noe å brenne for. Så min vedlagte makt, gir jeg til Ham.
Thomas etter 19 år som en tilbeder av verden;
I et egosentrisk forhold til ei jente,
i et yrke han ikke trives i,
uten opplevelse av å ha reelle venner,
ingen lidenskap og en usikker fremtid.
Thomas, etter fem år som en tilbeder av Jesus;
Jeg elsker og er elsket,
jeg vet at det faktum at jeg er her, betyr en forskjell for mange andre mennesker,
jeg brenner for tenåringer,
lede mennesker i lovsang,
jeg vet ikke hva fremtiden bringer, men jeg vet at fortiden har vist at mitt liv har vært verdifullt og fullt av mange dyperegående gleder.
